Marianne Skjølås

Kjære Marianne. Som nabo begynte vi å lure på om noe var skjedd, siden vi ikke har sett deg på en stund. Etter litt søking fant vi ut at vi ikke vil se deg mer. Så trist. Takk for godt naboskap og gode samtaler. Hvil i fred. Vår dypeste medfølelse går til Rolf og familie.

Kondolerer ️❤️Tenker på dere alle️❤️

Hvil i fred,kjære gode Marianne️❤️

Jeg savner deg så uendelig mye, du min kjære og eneste søster

Du var helt enestående...

VI delte livsyn og jeg vet at du er på en god plass.

Kjære mamma vi takker deg for alle gode minner og for all trøst og godhet Jeg er veldig glad i deg og du var den beste svigermoren jeg kunne ha fått Kjære farmor du er og har alltid vært så snill og god mot oss, vi er glad i deg Fine Marianne, takk for samvær, raushet og gjestfrihet Du er en sterk og tøff dame, Marianne Du var alltid til å stole på Du var et menneske med et hjerte av gull og vi beholdt kontakten i alle disse årene Vi var så glad i deg Marianne, snillere menneske skal man lete lenge etter Vi vil savne deg Du skulle ha fått så mange flere år Du var så snill og god, det er det jeg husker best om deg, også har jeg aldri hørt deg si et vondt ord om andre mennesker.

Det siste skrittet Vi mennesker har alltid hatt ulike bilder av overgangen mellom liv og død. Mange handler om at vi skal reise over en elv eller et hav til det land vi ennå ikke kjenner. Tenk deg at du står ved stranden en sommerkveld og ser et vakkert fartøy som gjøres klar til avreise. Seilene heises. Når kveldsbrisen kommer fylles seilene og båten glir ut på det åpne havet. Du følger den med blikket på ferden mot solnedgangen. Den blir mindre og mindre, og til slutt forsvinner den som en liten prikk i horisonten. Da hører du at noen ved siden av deg sier: «Nå har hun forlatt oss». Forlatt oss for hva? Dette at hun har blitt stadig mindre, og til slutt forsvunnet er jo bare slik du ser det. I virkeligheten er hun jo like stor og vakker som da hun lå ved stranden! Nettopp i det du hører stemmen som sier at hun har forlatt oss, finnes det kanskje noen på en annen strand som ser henne dukke opp i horisonten, noen som venter på å få ta imot nettopp henne når hun når sin nye havn. Det var fint å få være med når skipet forlot havnen etter en tid som har vært strevsom for oss alle, både for den som har gitt seg i vei og for oss som har vært med. Det kan kjennes godt - som en lettelse - at nå er det over, og at man har gjort så godt man har kunnet og orket. Det føles som en stein har falt fra brystet samtidig som man begynner å kjenne på tomheten, savnet og sorgen.