1. Livsfilosofi
Når vi skal minnes vår kjære Christian, som gjennom sitt lange liv betydde så mye for oss - vil jeg starte med å belyse livsfilosofien hans. Den preget hans ord og gjerninger og ga ham veiledning i livet: Den sier:
«GUD er overalt, i, over og rundt, hvert eneste usynlige atom og synlige molekyl. Denne GUDs kraft ligger bak både utvikling og tilbakegang, det er en allestedsnærværende, allmektig og allvitende skapende makt.
Vi mennesker, har samme åndelige og fysiske opprinnelse, og menneskehetens essens er én og den samme, uendelig og evig. Ingenting kan påvirke én nasjon eller ett menneske uten å påvirke alle andre nasjoner og alle andre mennesker. Som når en stein som kastes i et vann, før eller senere vil sette i bevegelse hver eneste dråpe i vannet.
Våre medmennesker, naboer, familie, og særlig de som er fattigere og mer hjelpeløse enn oss selv, skal gis samme rettferdighet, vennlighet, omtanke og barmhjertighet som vi ønsker for oss selv.»
Christian inkluderte også dyrene og planteriket i sin filosofi;
der vi så en skitten hund, et rådyr som skamferte prydbuskene eller en frekk og tjatrende skjære, så han guds skapninger som han ga omsorg og barmhjertighet,
-------------------------------------------------------------
der vi så et tre som skygget for solen, så han en guddommelig kraft, som hadde trukket hundrevis av kilo materie opp av jorden, og med solens hjelp skapt et vidunder,
-----------------------------------------------------------------------
der vi så villnis, ugress og ekle småkryp, så han guds fullkomne vesener med sin egen unike verdi.
Christian ville gjerne hjelpe alle, og han gjorde det på forskjellige vis: Fra matbutikken tok han hver gang med en pose boller til den trengende som pleide sitte der utenfor. En dag tok den trengende mot til seg og sa til ham på veien inn; «jeg liker egentlig ikke rosiner, jeg tror du jeg kan få uten denne gangen»
2. Musikk
Musikken var en rød tråd i Christians liv, og han delte lidenskapen med alle som ville, eller trengte det. Grunnen til å slå seg ned på Jessheim var ikke bare at det trengtes en lege i bygda, men også en fiolinist i orkesterforeningen.
Han spilte mest fiolin og piano, og gjennom livet deltok han i samspill i duoer, trioer, kvartetter, kvintetter og orkestre, med unge og gamle musikanter, erfarne og nybegynnere. Han gledet oss med musikk til morgen og til kvelds, med øvelser og konserter, og ikke minst utallige huskonserter der både «konger og hattemakere» var publikum.
Hjemmet var fylt av flygler, fioliner, bratsjer, celloer, kontrabasser, fløyter, og til og med en trompet var innom. Det var nemlig én av ungene som syns trompet var veldig stas! Men han ble stående å blåse helt alene bak flere lukkede dører, og konverterte snart til fiolin. Da fikk han spille sammen med oss andre i Christians eget familieorkester «Kverndalens Minisymfoni» som øvde hver lørdag og opptrådte for pleiehjem og foreninger, gjerne etter at han som offentlig person hadde holdt et foredrag eller et faglig innlegg.
Han mente at et musikalsk hjem er et lykkelig hjem, så han sørget for at vi alle hadde pianoer i hjemmene våre da vi stiftet våre egne familier. Hans livsfilosofi knyttet musikk, til indre ro og sjelelig harmoni, og det ville han hjelpe oss med å få. I den siste tiden sammen med oss, var den fineste kontakten vi hadde med ham, gjennom musikken.
Han lærte barn og barnebarn både å spille instrumenter og til å bli glad i musikk, og han var alltid klar for en spilletime. Hver eneste gang han så barn og barnebarn, så lenge han levde, spurte han - «Når skal vi ta en spilletime»
3. Legegjerning
Christians far var lege, og oppmuntret sønnen til å bli det også. Studiene førte ham i unge år til Tyskland, Sveits og Frankrike, og kanskje var han litt ensom og redd, slik det kan oppleves for de fleste som reiser langt hjemmefra og prøver å finne seg til rette på et fremmed sted Han husket på oss - studerende barn og barnebarn, og sendte pakker i posten med knekkebrød og godbiter, oppmuntrende ord og kanskje litt penger til en kinobillett.
Yrket hans førte ham både langt nord og langt sør i landet, men lengst var han i Ullensaker. Livsfilosofien gjennomstrømmet også legegjerningen, og det var mange som fikk doktor Mothes omsorg. Det var lett for pasientene å føle seg trygg på ham, og denne tryggheten omfattet etter hvert også hans familie. Det var ikke uvanlig at vi bisto doktoren; Mang en skade ble reparert på kjøkkenet, og trøstende telefonsamtaler ble tatt av Thora eller barna når legen ikke var til stede. Vi fikk lære omtanke og barmhjertighet i praksis.
Christian var også lege for sin egen familie, og det var godt - når det skjedde små og store ting med helsa vår. Men han var ingen stor tilhenger av piller og sprøyter uten at det var absolutt nødvendig. Vi fikk tidlig lære at nok søvn, sunn mat og et balansert levesett, var og er den beste medisin. Og så lappet han oss sammen og sendte oss til sykehuset når det ikke holdt.
Selv hadde han et betydelig snev av legeskrekk. Han unngikk å besøke dem så langt det var mulig. Ved en anledning kuttet han seg stygt under rensing av sluket i dusjen. Han vurderte skaden, og fant fort ut at det var på tide å finne ut hvor god han var å sy seg selv. --- Med kjeiva.
4. Barn og barnebarn
Arbeidet hans brakte ham i kontakt med mennesker som strevde med å få barn, så han sa til sin Thora med oppriktighet at «det er vanskelig å få barn, kjære Thora min».
Vi husker sommeraktiviteter der han knøt løkker i et langt tau, og med en unge klamrende seg fast i hver løkke dro han oss i full fart over kvist og kvas, gjennom skauen. På vinterstid ble tauet festet bak bilen, der vi grep løkka stående på miniski, mens han kjørte på ustrødde øde landeveier.
Han hadde ikke så veldig mye tid til å delta i barneoppdragelsen, men én ting hadde han sterke meninger om; nemlig banning! Det ville han ikke ha noe av, så når gutta glemte seg bort - måtte de gå over veien og ut i skogen, grave et dypt hull, rope det de hadde sagt ned i hullet og grave igjen fort, fort.
Da vi var blitt ungdommer skaffet han en campingvogn, og den ble plassert langt til fjells i nærheten av slalåmbakker og skiløyper, og så ble den viltre flokken, plassert der i vinterferier og påsker. Vi forstod verdien av fred og ro i heimen først mye senere.
Vi ungene hans stiftet familier og frembragte barnebarn på løpende bånd. Barnebarna kom gjerne på besøk i flokk, og det hendte at bestefaren, som elsket spillopper, satte opp konkurranser av forskjellige slag. Med premier. Førstepremien var alltid en klem fra bestefar, og andrepremien var ti kroner.
Besteforeldrene var også flinke til å komme på besøk, og det hendte da at han spurte et barnebarn som ikke akkurat delte hans syn på orden og ryddighet om «hvor mye skal du ha for at jeg skal få lov til å rydde rommet ditt»
5. Håndarbeid og hobbyer
Christian var flink med hendene sine. Det er ikke lite av luer, votter og vanter, skjerf og sjal, gensere og kjoler, som er kommet fra hans strikkepinner. Man kunne høre ham si mens han strikket, at «Nå vet jeg hvorfor kvinner er så harmoniske!»
Han likte også å arbeide med tre, og hadde et verksted i kjelleren, ved siden av musikkværelset. Der hadde han dreiebenk og sirkelsag, og verktøy for treskjæring. Han lagde forskjellige bruksgjenstander som han beriket familie og venner med. Gulvur og skap, skjeer og sleiver, serviettholdere og skrin og en hel vugge til oldebarna skar han ut i sirlige mønstre.
Hjemmet sitt vedlikeholdt han med stor flid og iherdighet, noen vil kanskje si perfeksjonisme. Alt skulle være i orden, og helst i sin skjønneste stand.
Tiden som ble til overs, brukte han til å lese og meditere over tyske antroposofiske bøker og skrifter. Slik vedlikeholdt han sin livsfilosofi og satte søkelyset på å finne seg selv, og foreta ærlige vurderinger av egenskapene sine. Han trodde at uansett hvor dårlig en egenskap viser seg å være, så er det gode muligheter for å overkomme den, hvis man forsøker oppriktig.
Etter at han ble pensjonist, syns han det var viktig å holde både kropp og sinn i god form, så han var medlem i Spenst og praktiserte Tai Chi, gikk på kurs i forskjellige tema, og deltok i kulturelle opplevelser som kunstutstillinger og konserter. Etter en reise for konsert med filharmonien i Berlin, som nok hadde et mye mer moderne preg enn hans foretrukne klassikere, sa han med stor medfølelse at han trodde at komponisten nok måtte hatt en meget vond og vanskelig barndom!
6. Thora
Thora var Christians anker i livet. De nådde 60 års bryllupsdag to dager før han døde.
Da de var 26 og 21 år gamle, ble de med hver sin venn til dansetilstelning, og historien som fortelles handler om kjærlighet ved første blikk; for Christian fridde til henne allerede denne første kvelden. Hun sa ikke ja med en gang, og om det var mest sjarme eller utholdenhet vites ikke, men det ble jo de to.
Mens Christian var ute og reddet liv og berget helse, drev Thora hjemmet som var hans trygge havn og sted for hvile og rekreasjon. Det var et veldig travelt sted! Huset kunne til tider minne om en jernbanestasjon i rushtiden! Med alle ungene og deres venner, barnevakter og utvekslingsstudenter, hunder og katter, familie på besøk fra Sande og Notodden, Island, Tyskland og Canada, gjester fra nært og fjernt, venner og pasienter. Alle var like velkomne.
Han var god til å ta ting på sparket og livet som det falt seg. Det var ikkeno som kunne stoppe ham nå han ville noe. En gang mens barna var små skulle de på en hyttetur med storfamilien. Thora pakket nennsomt klær og utstyr for hele helgen til seg og barna, og spurte Christian hva hun skulle pakke for ham Nei, han trengte ingenting. Kanskje lettere irritert over svaret pakket hun nettopp ingenting og tenkte han kunne ha det så godt! Men han manglet ikke en eneste ting, og levde fint i nuet under hele turen.
Christian var en strålende energikilde, og samlivet med ham var uforutsigbart og spennende, aldri kjedelig! Hos ham boblet det av idéer og muligheter, og han hadde massevis av energi til å gjennomføre dem. Han kunne spille hele natta, han deltok på forskjellige kurs og aktiviteter. Fikk han lyst på lefse ja så tok han et kurs i lefsebaking og satte i gang. Vi har blitt veldig glade i både lefser og sveler.
7. Venner og pasienter
Christan og Thora var gjestfrie og hadde mange venner, og flere pasienter fulgte ham i mange år etter at hans legegjerning var over. Det var så godt å ha ham i livet sitt, han var ikke bare morsom og sprudlende, han kunne også gi kloke råd, lindrende trøst og oppriktig omsorg.
En venn av ham, skrev i sitt redaktørhjørne i Romerikes blad en petit i 1989. Jeg vil avslutte med et utdrag fra den:
«Han strikket selbuvanter sittende på en badestrand et sted i Hellas. Han finner det avkoblende å strikke. Han tror at menn en vakker dag kommer til å strikke like meget som kvinnene. Han sier dette mens han sitter i sofaen og strikker. En katt legger seg til rette i fanget hans.
Når han ikke strikker, spiller han. De gangene jeg overnatter der, vekker han meg med et stykke av Händel, Haydn eller Chopin. Det er en fin måte å bli vekket på. Han spiller fiolin i en strykekvartett. Han er overbevist om at de fleste strykekvartetter, - i motsetning til mye annet, har en opphøyet sjel.
Han er lege av yrke, og tar ofte fiolinen med seg når han går på sykebesøk. Han har forresten syv fioliner. Og to klaverer. Seks av fiolinene henger på en vegg sammen med innrammede bilder av gamle komponister.
Han tror ikke at leger kan utrette undere. Han beklager at andre tror det. I morgen, sa han og lot strikkepinnene hvile et øyeblikk, - skal jeg besøke et menneske som har kreft. Det er ingenting jeg kan gjøre for henne. Hadde hun oppsøkt meg på et tidligere tidspunkt, kunne jeg kanskje ha gjort noe, men da visste hun jo ikke om det. Det er egentlig det som er vårt dilemma, hvordan vi leger skal komme disse ting i forkjøpet.
Da han gikk den neste morgen hadde han legevesken i den ene hånd og fiolinen i den andre. Og da visste jeg det, - at han, - når han besøkte kvinnen, ville la vesken være igjen i bilen og ta fiolinen med seg inn.»
Vis mer
Vis mindre